Den sprekeste av dem alle, Sjokopiken hoverer over Grimsdalen langt der nede. 
Tirsdag morgen den 18 juli 2006, la Blåveispiken, Sjokoladepiken, Rørosa og Artemisia i vei på en flere dagers tur for å gå fra hytte til hytte i Rondane. Været var en smule grått når vi forlot Trondheim, og værvarslene var så ymse. Artemisia og Blåveispiken var optimister når det gjaldt været, og tok ikke dårlige varsler så tungt. Og vi fikk rett. Solen glimtet til dess lenger sørover vi kom, og ved Oppdal var det kun blå himmel å skue. Dette lovet godt.
Sjokoladepiken og Rørosa hadde ikke gått i fjellet på denne måten før, og var selvsagt spent. Praten gikk livlig i bilen, ja, de hadde til og med hørt at det var mye sjekking i fjellet. Vel, vel, det kunne ikke Blåveispiken og Artemisia si de hadde noen egenerfaring på, men hvem vet om lykken sto de single bi denne gangen. For Blåveispiken og Artemisia var ikke akkurat det noe mål, heller. Naturopplevelsen var det viktige, og intet annet. Etter tre timers kjøring inkludert kaffepause, fotstrekk og litt provianthandling på Oppdal, ankom vi Hageseter på Hjerkinn. Sjåføren var litt usikker på om det var lov å la bilen stå parkert her, så det var best å spørre. Mot en lovnad om å spise middag på returen, så fikk vi la bilen stå. Artemisia hadde litt angst for at bilen blir taua bort, så det var best å ha det i orden.
Så var det klart for første bestigning, det vil si et strekk oppover et godt stykke mot Grimsdalen. Vi ville gå et stykke før vi tok dagens lunsjpause med medbrakt matpakke. Det vi var spente på var selvsagt dette med å gå med så tung sekk i dagesvis, siden ingen av oss var noe særlig sterke på det. Ja visst, hadde Blåveispiken og Artemisia gjort det før, men nettopp derfor visste vi vel hvor hardt det kunne være også. I de siste tre årene var det mest dagsturer og fastopphold det hadde gått på. Og for den som ikke vet det, så er det en kunst å pakke en slik sekk for å få ned vekten. Hvert gram teller når man har gått noen timer. Våre sekker var fylt med klær for alle forhold, obligatorisk Compeed (gnagsårplaster), kremer og salver for muskelsmerter, toalettartikler i småpakninger, solkrem, myggspray, peppermynteolje, ørepropper mot snorkeproblemer hos naboen, nøtter, rosiner, vannflaske, sjokolade, termos, lakenpose med mer. Og vin hadde selvsagt Blåveispiken og Sjokoladepiken med seg, en sånn liten pappkartong. Men Rørosa forærte meg,Artemisia, en halvflaske cognac på Oppdal, som forsinket bursdagsgave. Så ingen skal si at vi ikke var godt rustet for det ene og det andre. At jeg hadde glemt min lille lommelykt, fikk jeg heller bære over med.
En liten rast mot Grimsdalen.
Etter en halvtime passet det godt med en rast oppi lia. Mat og drikke gikk ned i det herlige sommerværet, som vi skulle ha glede av på hele turen. Solen skinner alltid på glade jenter. Så bar det videre oppover, og sekken var tung, det skal man innrømme. Turen til Grimsdalshytta skulle være 4 timer, ifølge rutekartet. Det vil si pluss, pluss. Noe Rørosa bemerket flere ganger når smertene i føttene og mismotet tok overhånd . Det her tok jo så mye lenger tid, var vi ikke fremme snart? Vel, vi som har gått i DNT (Den Norske Turistforening) sitt rutenett før, vet at turene tar lenger tid. Dessuten skal vi kose oss også, med masse pauser. Turen var fin den, selv om partiet nedover mot Grimsdalshytta var temmelig bratt. Da hadde vi fått selskap en av pensjonert miljøvernsjef, som ivrig la ut om fjellrein,villrein og tamrein. Omsorgsfullt lånte han stavene sine til Rørosa i den bratte nedoverstien. Når man begynner å bli sliten, og melkesyra herjer, er det lett å snuble, og det vil vi jo ikke ha noe av.
Vi kom frem i rimelig tid før middag, vi var heldige og fikk oss soveplasser i annekset med to soverom. Bra start! Etter middagen, som var tomatsuppe, panert rødspette og jordbær til dessert, koste vi oss på rommet med vin og cognac og hadde det veldig artig. Å sitte ute var ikke tingen denne kvelden, for myggen herjet vilt.
Fjellkvann og andre vakre vekster.
2.dag.
Etter en god natts søvn og en enkel forkost, smøring av niste og så videre, gikk turen videre til Haverdalsæter, en tre timers tur. Vi diskuterte om vi skulle gå rett til Dørålseter, noe Artemisia og Rørosa hadde mest lyst til. Men lysten kan noen ganger være større enn fornuften, og det var nok lurt av oss per tiden noe utrente kropper, å legge lista litt lavt, så det ble Haverdalsæter. Nå skal det sies at turen opp på toppen her før den skrår nedover mot setra er temmelig seig den også, så pauser var påkrevet. Noen dyregraver gikk vi forbi, uten at det enset oss så mye, og et ved flott utsiktspunkt tok vi en god pause og Artemisia tok masse bilder. Det er også en rikholdig flora i dette området, og jeg så både fjellkvann, tyrihjelm og rosenrot på ferden.
Det så temmelig stusselig ut på Haverdalsæter når vi ankom. Kun et bilkjørende par satt ute og koste seg med en pils, mens aggregatet durte i stillheten. Visst er det vakkert på Haverdalsæter, men Artemisia synes kanskje det var litt vel innestengt. Til middag fikk vi servert fiskesuppe, kokt laks med raspet gulrot og potet, og mandelkjernepudding til dessert. Vi var heldige med rommene her også, da vi fikk et tomannsrom hver. Rene luksusen! Denne kvelden satt vi i peisestua , sammen med flere folk som hadde kommet etter hvert. Med ild på peisen, koste vi oss, ingen tvil om det. Det vi ikke koste oss like godt med var at det var et stykke over tunet til et utedass, som til tider stanket pyton. Både Sjokoladepiken og Artemisia er av den sorten som lett brekker seg ved utedasstank, så dette var en prøvelse etter to døgn på slike. Bedre da å stikke et stykke opp i lia og slenge rompa bak en stein, selv om myggen fikk sitt å bite i. Men vi sov godt her.
3.dag.
Til frokost fikk vi blant annet rømmevafler av egenprodusert rømme. Mange drar til Haverdalsæter for å spise disse, men det var litt tung kost for Artemisia på morgenkvisten dette. Denne dagen hadde værgudene hadde skrudd opp bryteren på temperaturstokken. Absolutt shortsvær i dag også.
Turen vi hadde foran oss, ifølge kartet, gikk først langs elva et par timer, deretter ville det bli en bratt tur opp og ned gjennom Dørålglupen på ca 2,5 timer. Vi trodde virkelig at turen frem til Glupen kom til å bli lett, men i steikvarme gjennom løvskog og tett vegetasjon fikk vi andre plager enn vi hadde regnet med. Tett i tett med sultne flygende småbeist av noen mygg, og andre stikkende og surrende vesen, gjorde det umulig for oss å stoppe opp. Ikke for annet enn å hente Myggolf opp fra sekken og dusje seg begjærlig både her og der. Omsider fant vi en åpen,fin plass ved elva underveis, så vi fikk løsnet svette føtter fra skoene og dukket dem i vann. Det er ganske lurt å gjøre, for ellers vil man raskt få ødelagt turen med vannblemmer og gnagsår. Etter rasten gikk vi videre, og ankom oppstigningen til Glupen sånn ganske presis etter tidsskjema. Men jeg kan ikke si at vi holdt skjema på turen opp og ned gjennom Glupen. Til det var det for bratt for modne damer med tunge sekker, og heller dårlig kondisjon. I hvert fall så kjentes det slik ut for meg, Artemisia, at unnasluntring med trening den siste tiden hadde satt sine spor. Pust og pes, og tungt var det. Og dess lenger opp vi kom, dess mer stein og ur ble det, men akkurat det gjorde for så vidt ikke meg så mye. Artemisia synes det gir litt ekstra utfordring å hoppe på steiner, så egentlig var det ikke så ille, som de forbipasserende i motsatt trafikk fortalte at det var. Men hver sin smak. Det tyngste for oss var så bratt og lang oppstigning, ellers gikk det da greit. Fordelen var at når vi endelig hadde peset oss opp, så åpnet fjellheimen seg i et utrolig flott skue, med majestetiske tinder, som en bare kan bli aldeles matt og andektig av.
Vi hadde også truffet på et trekløver, som vi senere også skulle få det veldig hyggelig sammen med. Det er så fint det i fjellet, at her snakker alle med hverandre, og det er lett å bli kjent. Vi har noe felles, og deler våre vandrererfaringer.
En pust i bakken, etter strevet i ur og motbakke. Nå bærer det bare en vei, og det er nedover.
Det var virkelig nydelig å komme ned til Døralsæter.
Blåveispiken og Sjokoladepiken, hadde gått foran oss, og satt med hver sin boks kald pils sammen med trekløveret på terassen utenfor med panoramautsikten mot de høye fjellene i Rondane. Vel fortjent, og vi var ikke sene om å kjøpe våre bokser vi heller, samtidig at vi slengte av oss tunge sekker og svette sko og sokker. Mmm…dette var jo bare nydelig! Etter en rask dusj, så ble det servert middag, som denne dagen var blomkålsuppe, pølser og kjøttkaker, og gele til dessert. Da var Artemisia så stappmett, at kakene som ble servert il kaffen fikk stå over denne gangen. Det var bare å legge seg nedpå firesengsrommet vårt en stund, mens de andre damene hadde det gøy i stua med trekløveret. Trekløveret hadde visst akevitt og vin med seg, og de ble ganske lystige utover kvelden. Lyset ble slukket klokken 23.00 som seg hør og bør i fjellheimen. Ikke akkurat det gjeveste for et B-menneske, men sånn er det nå bare. Trekløveret hadde rom ved siden av oss, og lydisolasjon kan ikke disse hyttene skryte av akkurat. Men den lystige latteren gikk raskt over i vuggeviser, og da sovnet Artemisia også.
4.dag
Luften var renset av nattens tordenvær og regnskyll, og solen skinte like blidt som før.
Trekløveret la av gårde tidlig til Rondvassbu, og de skulle gå over Rondhalsen, med en bratt stigning på 400 meter. Dette fristet ikke damene, så vi gikk inn turen på 2,5 timer til enden av Rondvatnet for å ta båten som gikk tre ganger daglig inn til Rondvassbu. Dette var den desidert flotteste strekningen. Lett å gå og meget vakkert, med Digerronden, Midtronden, Høgronden, Storronden, Veslesmeden og mange andre topper som bekranset synsfeltet. Det er i dette området man finner toppene over 2000 meter i Rondane, og en kan ikke si annet enn at det er majestetisk og mektig. I dette landskapet trives Artemisia, og det er verdt alt strevet bare å komme hit midt mellom toppene. Her passerte vi også et lite korallgrønt vann med hvit fin sandstrand. Det hadde vært fristende å bade her, men denne gangen
ei.
Sjokopiken vurderer et bad.
Vi hadde god tid, viste det seg, da vi ankom den lille kaia. Men det var jo bare å kose seg i det varme været. Det så ikke ut til å bli et rush med båtpassasjerer heller, men vi fikk selskap av miljøvernsjefen som hadde gått fra Bjørhollia. Han kunne fortelle at her i Rondane er det lite fruktbart, derfor er det ikke så mye fuglereir og ville dyr her. Men måsene hadde hvertfall funnet veien hit. Det var flere av dem på Rondvatnet. Båtturen tok 20 minutter, og det var en flott tur gjennom det turkise vannet mellom fjellene. Da det åpnet seg og vi så Rondvassbu i sikte, var det så vakkert at det var en fryd. Artemisia og Blåveispiken hadde vært på Rondvassbu før, men kom da fra en annen kant. Og vi gledet oss veldig til å besøke hytta igjen, for her trivdes vi godt. Her får du kjøpt iskaldt fatøl, og det er god mat og gode sovemuligheter ved vannet som hvisker deg i søvn om kvelden. Det er stort her, men det merkes ikke, for det er så godt med plass både ute og inne.
Trekløveret satt ved stranda med sine iskalde ølglass, og snart satt vi der vi også. Og som Blåveispiken utbrøt: ”Finnes de`no`likar da?” Nei, det gjør det ikke.
Middagen førte meg til himmels. Tomatsuppe med timian ( et pust fra bestemors kjøkken), ovnstekt sjøørret med en nydelig salat med sitronmelissekvaster i, samt en nydelig tilhørende rømmedressing. Til dessert fikk vi melon. Utrolig så mye bedre maten blir med litt urter i. Herlig! Kvelden gikk i sosialt lag med trekløveret og flere som hadde inntatt bordet vårt, men vi fikk et lite sjokk da de slukket lys og stengte serveringen allerede klokken 22.00. det var det eneste skåret i gleden, men ellers får Rondvassbu toppscore av oss. Sanitæranlegget er også veldig bra.
"Finnes de no likar da?" Blåveispiken, Sjokopiken og Artemisia.
5.dag
Vi tok oss god tid med frokosten, siden vi skulle reise hjem i dag. Turen inn til Spranget, der busser og biler kommer, tar ca 1,5 time, så det ble et par raster underveis der også, siden vi hadde så god tid. Bare det å sitte i lynget og se på de mektige tindene gir utrolig ro i sjelen. Neste gang skal vi opp på toppene. Mange drar jo hit bare for å ta toppturer, noe Blåveispiken og Artemisia også har gjort for noen år siden. Så vi får håpe at vi kan få opp kondisen og legge oss i trening til nye toppturer. Kanskje neste år?
Uansett, så er det så deilig å gå i fjellet, selv om det tidvis er slit, og en ikke alltid vet hva man møter på av vær og vesener, av stigninger og underlag. Men det er jo en del av sjarmen, det, at det er så variert. Å gå fra seg hverdagsbekymringer og stress, og å bare være opptatt av de nære og små ting, som om man får en vannblemme eller ikke. Eller om man klarer å komme seg helskinnet opp den lange stigningen, med livet i behold. Det er slike ting man blir opptatt av. Kjenne på kroppens muligheter og begrensinger, lytte til signalene, være ydmyk for naturkreftene, føle seg liten i en mektig fjellverden. Og det å føle seg sterk som klarer å gå i dagesvis med tung sekk.
Ned fra fjellet, traskende rundt på Otta mens vi ventet på toget til Hjerkinn, kom litt vemod over Artemisia. Å forlate høyfjellet og Rondane var faktisk litt trist. Hun skulle gjerne sittet lengre og skuet opp på tindene, Artemisias katedral.
Ditt neste reisemål er: BÆRUMS VERK
Din reiselink er: http://www.vgb.no/21224/perma/197964/
)
