Det her handler om en bok som aldri ble skrevet, om hvorfor den aldri ble skrevet,og om den barndom og det liv som gjorde at Adam aldri kunne skrive den…skriver Åsa Moberg i bokens forord.
Åsa lever sammen med Adam. Adam er freelancejournalist, oversetter og fotorgraf. Og han er manisk-depressiv. Boken tar for seg noen år av deres samliv, og Adams manisk-depressive tilstand blir meget godt beskrevet. Boken er som en slags journal,en dagbok, med samtaler, historier, og også dikt og skisser mellom Adam og en vennine Birgitta.
Vi følger Adam gjennom hans maniske perioder, hvor han mister bakkekontakten fullstendig, det økonomiske uføret han setter seg selv og Åsa i, gjennom å bruke så uhorvelig masse penger. Hans kvinnehistorier, hans psykoser, hans paranoia. Han taler med Jesus og ser avdøde, han føler seg avlyttet, det er mikrofoner overalt, han skriver brev til presidentene, han har masse prosjekter på gang som han aldri får fullført. Etter manien kommer depresjonen. Åsa synes det er rolig, da. Men Adam kan ikke skrive da heller. Han kan knapt snakke. Men innimellom snakker han, og forteller om hvordan det er. Hvordan han har det. Om å være i ingenmannsland, om å føle seg høy, beruset av manien, om å ikke vite hvem som lever hans liv.
Vi følger Adam på hans uttalige innleggelser på psykiatrisk sykehus. Vi får et innblikk av Åsas kamper for å få ham dit. Vi får et innblikk av hvordan det er å være nærmeste pårørende til en mann med alvorlig psykisk lidelse. Om hvordan hun blir møtt av leger som ikke tror henne. Om hvordan hun blir møtt av leger som ikke skjønner hvordan hun holder ut. Om legen som tar henne til side, og forteller at hun selv lever med en manisk-depressiv mann, og nesten ikke holder ut. Selv om Åsa opplevder det som temmelig absurd, så finner de en slags trøst i hverandre. Denne legen er den første hun snakker med om det å leve med en manisk-depressiv. Vi får innblikk i den svenske psykiatrien. Om et stort pilleforbruk. Om mangel på personal, om mangel på terapi. Bare medisiner. Adam prøver det meste. Men mest trøst finner han i alkoholen. Det er det eneste som demper, som gir ham glede. Så er også alkoholen en svøpe. Noe han er avhengig av. Åsa lever med en manisk-depressiv og alkoholsert mann. Men hun nekter å gi opp. Dette er også en roman om kjærlighet, og om angst. Om to som trenger hverandre, selv om Adam ikke kan tro at han kan elske.
—
Dette er en sterk bok, som anbefales. Den er lettlest, selv om den er skrevet på svensk.
Forfattere: Åsa Moberg og Adam Inczedy-Gombos, Natur og Kultur,2000. www.nok.se
