Nå er gutten lykkelig. Etter 8 ukers venting på svar fra elektrobutikken angående reparasjon av PCn, som ikke fungerte og innlevert for tredje gang i løpet av et år, så fikk han for en ukes tid siden beskjeden om at den ikke kunne repareres. Så lang tid måtte de altså bruke på det. Utallige dager og timer med venting og frustrasjoner, og mas på mor om at jeg måtte gå ned å kjefte på dem (akkurat som det hjelper).
Gutten fikk valget mellom å få tilbake pengene eller ny PC. Han valgte pengene. "Jeg gidder ikke kjøpe mer PC der, med den elendige servicen!" Personalet hadde jo gjort så godt de kunne, med å ringe og sjekke flere ganger. Men siden servicen ligger i Oslo, så var man prisgitt deres fart i saken.
Poden tok runden til andre forhandlere og endte opp med en Gaming-PC, som ble bestillt. Ny ventetid. I går ringte han meg fra byen. "Mamma! Du må komme med en gang. PCn har kommet!" Han jubler. Og venter utålmodig på mor som skal fikse seg før hun hopper i bilen for å hjelpe til med handelen. Helst skal det jo skje tvert, akkurat som ikke mor har annet å gjøre enn å kaste alt hun har i hendene for å ile til for å hjelpe poden. Etter en time, sånn cirka, er jeg på plass. Vi drar kort på 10000,-. (Du verden, ikke ofte vi drar kort på så store beløp, gitt.) Det gir en følelse av luksus. Være blant de rike, som avisene skriver om, som handler i bøtter og spann. Men vi vet jo at dette ikke er noen akutt rikdom, bare sparte konfirmasjonspenger fra i fjor, som ble regenerert pga en PC som gikk til helvete.
Jeg har en avtale på ettermiddagen, men ringer hjem for å høre hvordan det går med installasjonen. " Det går til Hælvete!". Poden er frustert og fortvilt. PCn lar seg ikke starte. Det bare piper. Han har ringt butikken, men de kan ikke gjøre noe før mandag. " Er det ikke bare en bagatell, da..?" spør jeg. Nei, han har lest instruksjonsboka, og gjort det han skal gjøre.
Jeg får så vondt av han. Så lenge har han ventet, og så klikker det igjen. Har vi blitt utsatt for også en PC-forbannelse, jfr den med Biljækelen? Hm..
Jeg bestemmer meg for å dra hjem å snakke med ham. Det kan sikkert være godt med litt trøst om ikke annet.
"Her skal jeg vise deg", sier han. Skrur på PCn, venter. Hm..de lydene han snakket om, kommer ikke. "Mamma! Den virker, nå må jeg klargjøre resten." Mystisk. Vi smiler. Han er i gang. "Du blir vel sittende oppe i hele natt, du nå da," sier jeg. " Ja, gjett. Når jeg har installert WoW!" Jeg tenker at det er helt greit. Det er jo helg. Jeg unner ham det. "Bare du legger deg i rett tid i morgen, og kommer deg på skolen!"
Gutten satt oppe til 08.00 i morges og spilte. Lykkelig. Kompisene ryr inn i løpet av dagen for å se det nye vidunderet. Og den flatskjermen kunne jeg absloutt ha tenkt meg selv. Men jeg fikk musa som var med. En optisk mus. Han har en som var bedre, fra før. Det er jo noe. 
