"Ja, det var en fin stubbe, ja, Anita!", hører jeg en kollega utbryte lettere ironisk bak meg da jeg står med kameraet klar for å knipse. Han kan jo ikke vite at jeg er fotogal, og ser med et annet blikk enn folk flest når jeg er på tur.
Vi er på vei til Tennforsen. Bussen har tatt oss med 2-3 mil fra Åre, svingt av fra Europaveien, inn på veien over Skarstufjellet mot Norge/Verdal . Et kort stykke videre, så tar veien av til Tennforsen. Det er glatt og smalt, men bussjåføren for Svenssons Bussresor (hva kunne det ellers hete?) loser oss velberget frem til stoppestedet ved kafeen over Tennforsen. Her går vi i flokk, og jeg kan ikke dy meg for å tenke på meg selv som en del av en saueflokk på tur.
En av mine avstikkere med kamera ned mot elva, som renner fra Norge. Kaldt. Det frister ikke akkurat til bading.
Kun et tynt lag av rim og is. Vitner om liv som var.
Jeg springer etter resten av flokken, for å høre på vår svenske guide som forteller at Tennforsen er Sveriges største foss. At elva som munner ut i fossen kommer fra Norge, Inndalen i Verdal. At på grunn av den store luftfuktigheten som fossen avgir, så vokser det eksotiske vekster her, som normalt ikke finnes på våre breddegrader. Det var det jeg fikk med meg fra guiden vår. Ellers springer jeg rundt og knipser.
Her buldrer det kraftig. Jeg er veldig fascinert av kraften som kommer med en foss. Det ville, det uregjerlige.
Rimet forteller om kulde. Det er godt vi var forberededt med vinterklær, votter og luer.
Den er ikke så imponerende stor, Tennforsen. Men det er Sveriges største. Vi er nok godt forvent i Norge, med mange fosser som er adskillig større enn denne. Men det skal de ha, svenskene, at de tar vare på det de har, og gjør mye stort ut av det. Rundt denne fossen har de skapt et meget bra anlegg, med stier, trapper, tau å holde seg fast i, utsiktsplasser flere steder slik at du føler du er inne i fossen. I Norge hadde det vel kanskje blitt sett på som et for stort inngrep i naturen?
Vann, vann. "Det er da bare vann, Anita," sier en annen kollega til meg, skjønner ikke at -bare vann- er noe å ta bilde av. Så knipser jeg henne også. Men det legges i fotoalbumet på jobben. Jeg har fått en slags rolle som jobbens fotograf også, etterhvert. Tar mange bilder til vårt digitale fotoalbum der.
Her er vi nesten ute i fossen. Det er magisk å stå her, kjenne vannet massere ansiktet med små, små perler.
Der nede er også et punkt, en avstikker. Dit går jeg også, nå.
I skogen ser jeg mange benker. Denne var litt søt. "Kyssarnas benk". For den som vil..
Fossen sett nedenfra.
Overalt slike kameraer festet til trærne langs stien. Det er sikkert veldig flott å rusle her en mørk kveld, eller en månelys natt, med lyskasterne på.
Informasjonstavler ser vi flere av. Fisken "laken" stopper her. Hva er "lake"? Ingen vet.
Rundturen ender ved utgangspunktet, kafeen. Her står to soldatkledde svensker i blått og gult og hilser oss velkommen med sine sverd. Her skal vi spise lunsj.
"Får jag lov?" spør jeg , og viser til kameraet. "Ja, snella..", smiler de pent og fredelig. Ingen vil ha tilbake krigene mellom nabolandene mer. Inne i kafeen forteller de oss historien om Armfeldts soldater, som tapte på fjellet i kalde vinterdager. De var mange, men likevel for få til å vinne, for dårlig utrustet for å vinne mot trønderne. De ble også overrasket av vinterstormer, og frøs ihjel. Jeg ser for meg mennene, de tapte soldatene, rødt blod mot hvit snø. Skjelettene som ble funnet mange tiår etterpå av fjellvandrere. Vi kjenner historien også fra Rørostraktene, Tydal og Sylan. Karolinernes dødsmarsj. Nå fikk vi den servert fra svenskene.
Kopiert fra Wikipedia: "Da uværet hadde lagt seg, kom kaptein Jens Henrich Emahus opp på fjellet med en tropp skiløpere, og hans rapport forteller i sin nakne enkelhet om den katastrofe som hadde rammet Armfeldts armé: «Det var et sørgelig og gyselig syn! Menneskene lå døde i hobe på 30, 40, 50 og flere, i fuld mundering med randsel på ryggen, nogle med geværet på armen, andre lå døde på veien med mad i hånden, ja endog i munden. Rytterne stod på hovedet i sneen langs veiene, således som de var kastede af hestene, man havde slået kolberne af sine geværer for at gjøre op ild med (…), nei, jeg kan ikke beskrive det. Jo længere mand kom op på fjeldet, des flere døde mennesker og hester fik man at se». Kilde: Nasjonalbiblioteket [1]
2 200 soldater frøs i hjel, 1 400 døde senere av frostskader og 450 ble invalide (kildene spriker i antall døde). Armfeldts retrett har blitt sammenlignet med Napoleons retrett fra Moskva. "
Mer om Armfeldt her: http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Gustaf_Armfeldt
http://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansten_festning
En link til bilder fra området hvor Karolinerne/Armfeldts soldater gikk, og hvor de frøs ihjel i hopetall: http://www.vgb.no/12259/perma/105608
Svenskenes budskap til oss nå: Aldri mer krig mellom våre naboland.
Inne i huset, finnes det også en stor souvenirbutikk med mye "hemsløyd". En kollega av meg falt for denne dingsen. Nå føler han seg vel utrustet for neste sommers krig mot myggen. 
Men det er lenge til, det…
I kveld skal jeg kose meg inne. Har begynt å tenne talglys, krype under teppe, sånt som hører høsten til. Fin kveld til deg også! 
