Etter å ha sett filmen SYLVIA- som er omtalt her: http://www.vgb.no/12259/perma/137185/
-følte jeg behov for å lese meg opp på hvem Sylvia Plath (1932-1963) var, og hva hun egentlig slet med av psykiske vansker. Det er mange år siden jeg leste hennes roman GLASSKLOKKEN, og jeg husket henne som en ung myteomspunnet dikterinne, som ble kjent for sine gode dikt og sitt selvmord. Glassklokken ble også utgitt på Bokklubbens Bøker i 1986, og i et etterord av Ebba Haslund diskuteres årsakene til hennes selvmord. Haslund refererer til Plaths venn Alvarez, som mente at Sylvia egentlig ønsket å leve, men at hun utfordret døden "som et magisk rituale", for å bli mer levende. Hun hadde håpet å bli funnet i tide, men endte da altså sitt liv ved å sette på gassovnen. Andre skal ha ment at Sylvia ikke maktet krysspresset mellom å være alene med to små barn, og det arbeidet som det medførte- og det å ønske å være en dikter. Å skrive- var det hun ville her i livet, og kreativitesbehovet lot seg ikke forene med den tunge oppgaven å være alenemor. Feministene trykket henne til sitt bryst, og forklarte selvmordet og depresjonene med det å være kvinne i en slik situasjon.
I filmen ser vi at Sylvia tidlig hadde store problemer. Hun snakker om Døden, så vi får et inntrykk av at hun romantiserer den.Det virker som hun har en sterk dragning mot døden. Hun har tidlig hatt selvmordsforsøk, og ble også innlagt for dette. En må anta at hun hadde et depressivt sinnelag, og hva som gjorde dette, kan det sikkert være flere forklaringer på. Hun snakker om sin far som døde da hun var 9 år, og vi aner et sterkt savn her, og en ubearbeid sorg. På den annen side, er hun vellykket, meget dyktig student, får flere priser, vinner skrivekonkurranser, og har en lovende fremtid både akademisk og dikterisk. Omverdenen opplever henne som glad og veltilpasset.
I en artikkel av Marianne Egeland i tidskriftet "Suicidologi" (2001), beskrives Sylvias oppvekst og tiden frem til selvmordet, samt at der diskuteres hva årsaker kan være. Hva er det som driver en kvinne til å ta selvmord, enda til med sine to små barn i huset? Også Egeland refererer til Sylvias tidlige dragning mot døden, og at hun også snakket mye med en diktervenninne om dette, som også var opptatt av det samme. Egeland antyder også at Sylvia nok ikke fikk den behandlingen hun trengte, og at farens død ble liggende som uberarbeid materiale i Sylvias unge sinn. I tillegg så kan mye tyde på at hun led av en alvorlig arvelig depressiv lidelse, av bipolar type, mener Egeland.
Tanken slo også meg, særlig i den sekvensen av filmen hvor Sylvia gikk inn i en meget kreativ fase etter samlivsbruddet, og hvor hun utforsket ting, som ikke harmonerte med den Sylvia vi tidligere hadde blitt kjent med.
Egelands artikkel er her: http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/suicidologi/2001-nr1/Egeland.pdf
