Endelig ble det en tur til topps på Snøhetta.
I flere år nå har jeg tenkt at jeg skal gå på toppen av Snøhetta. Det er mitt nærmeste høye fjell over 2000 meter. For et par uker siden bestemte svogeren min, en venninne av ham og jeg at vi skulle legge av gårde. Værvarselet var ubestemmelig og ikke så bra hele den uka, men vi tok sjansen. Det var grått og overskyet da vi kjørte fra Trondheim om morgenen klokken 08.00, men vi vet at været ofte skifter og på Dovre kan det være annerledes i byen. Jeg sjekket med meterologisk institutt, og det lå an til å bli brukbart nok til en topptur.
Etter 3 timer, med en innlagt pause på Oppdal, ankom vi Hjerkinn på Dovrefjell. Vi var da i Oppland fylke. Ved skytefeltet på Hjerkinn, kjørte vi innover veien til Snøheim, og parkerte foran bommen. Sola skinte, og det sto mange biler parkert. Dette så ut til å bli en bra dag.
Ved Snøheim hørte vi et fryktelig støy fra luften, og oppdaget at det var et helikopter som bråkte slik midt i nasjonalparken. Nyskjerrige lurte vi på hva det var. Hadde det skjedd noe? Var de på leting etter noen? Var noen syke og måtte hentes? Det var ikke seeking helikopter, så det var kanskje noe annet. Etter en stund når helikopteret kom nærmere og vi hadde knipset noen bilder, måtte vi konstantere at det var noe så lite interessant som frakting av kabler.
Vi vandret videre, vadet over elver, gikk over snø og beveget oss målbevisst mot den høye toppen.
Vi møtte mange vandrere og hørte mye utenlands språk rundt oss. Snøhetta er en enkel tilgjengelig topp for turister, med adkomst fra E6. Den er heller ikke så vanskelig å nå opp til.
Det finnes et ganske bratt parti, men stort sett er det jevn og fin stigning. Mange syns det er tungt å gå på så mye stein, men det er bare å se seg godt for, så går det bra.
Etter hvert som man kommer lenger inn i terrenget, åpner det seg nye panoramaer, og fjellheimen i øst, vest, nord og sør åpner seg gradvis, og det er et praktfullt skue.
Det er viktig å ta seg noen pust i bakken, samt å tilføre energi med en liten matrast.
Været var skiftende, og underveis begynte det å regne. Jeg fikk nytte av min nyinnkjøpte regnponcho, som jeg raskt dro over kroppen og sekken. En fantastisk regnbue viste seg nedenfor meg, når sola igjen kikket frem.
Da vi ankom toppen, begynte det å regne, og snø. Det var litt skuffende, siden vi hadde tenkt å nyte matpakka og utsikten. Det som var bra, var at de hadde en platting som vi kunne sitte under, til været ga seg. På Stortoppen ligger det en værstasjon, og en platting, som jeg ikke vet helt hva den brukes til. Men det kan hende det er fordi helikopteret kan lande der. Ellers må det være fryktelig tungt å få med seg materiale opp på toppen, for de som jobber der.
Sola kom tilbake, og vi fikk et fantastisk utsyn over fjellheimen i alle retninger. Snøhetta består av flere topper, og det går an å gå opp fra flere kanter. Snøhetta er 2286 meter høy, og ligger i Dovre kommune og i Dovrefjell/Sunndalsfjella nasjonalpark.
Turen tar ca 5 timer opp og ned fra parkeringensplassen ved Snøheim. Vel og merke effektiv gange. Pauser må legges til.
Ofte er det slik at nedoverturen er tøff. Fordi man bruker lårmusklene på en annen måte, og man kjenner det i legger, lår og knær. Jeg synes det egentlig gikk greit, men det er viktig å se seg for, så man ikke snubler og stuper på de store steinene. Har det regnet, kan det også være glatt.
I det siste har det vært en stor debatt i avisene om området inn til Snøheim. Forsvaret skal legge ned virksomheten sin her. Miljøvernminister Helen Bjørnøy har bestemt at veien inn til Snøheim skal legges ned om noen år, av miljøvernhensyn. Hun mener at det er hensynet til villreinen som veier tyngst. Dette har medført enormt med protester fra mange hold. Det betyr at Snøhetta ikke lenger blir tilgjengelig for folk flest på samme måte som før. Man kan ikke ta en dagstur dit. Da må man gå en dagstur inn til Snøheim eller en av de andre hyttene, eventuelt ha med seg telt å gå neste dag til topps. Vi får se hva som skjer. Miljøvernministeren står pr i dag på sitt, tros alle protester. Det er synd hvis tilgjengeligheten til den flotte toppen blir vanskeligere, og jeg deler ikke Bjørnøys argumentasjon om at nordmenn har så mange andre topper de lett kan nå, at det ikke er et vektig argument i hennes øyne. Hvor viktig det er for villreinen, vet jeg ikke.
Det som er bestemt nå, er at Den Norske Turistforening har besluttet å overta Snøheim, så om noen år er det en turisthytte alle kan bruke.
Vel nede igjen, kjører vi sakte ut mot E6. Noen biler har stoppet foran oss, og vi skjønner at noe er på ferde. Vi har sittet i bilen og snakket om å se moskus, og jubelen er der når vi oppdager at det er nettopp det som beveger seg i synsfeltet oss. Moskus. Ikke bare en, men en hel flokk. Vi teller 8 stykker, der vi står på en høyde og ser ned på den rolige flokken som spiser på trærne. Noen små moskusbarn og noen store. Det er fantastisk. Dessverre blir moskusen plaget av nærgående turister, noe som gjør mange bekymret. Folk må stadig oppfordres til å ikke gå for nær dyrene.
Med disse særegne dyrene sier jeg takk for følge!
Ditt neste reisemål er: SOLVORN
